Jeg vurderte å ta på håndbremsen og gå bak til henne å gi henne en klem.
For mindre enn 10 minutter siden
Jeg er visst en hverdagshelt? BT kåret meg og mine kolleger til det etter pandemien. Bussjåførene. Og foruten at jeg på jobb alltid prøver å løse enhver situasjon på en god måte, skal jeg lenger nede forklare hvorfor jeg ser på meg selv som en hverdagshelt.
Først en historie fra virkeligheten. Blant oss som ikke jobber 8–16, er det noen på veien store deler av døgnet. I alle fall i helgene.
Dette skjedde søndag 15. oktober: Jeg hadde tatt ut bussen litt før klokken seks. Kontrollert den og blåst grønt i alkometeret.
På vei fra Haukås til utgangspunkt Støbotn. Det var lett regn i luften, og stummende mørkt. Oppover Salhusveien merket jeg noe foran meg.
Les også
Tide-sjefen: Dette lærte jeg bak bussrattet
Jeg var alene på veien, så jeg la meg litt ut over midtlinjen. Og det var jammen bra. En syklist ute nå? Og til tross for fin sykkelsti her, uti veien på høyre siden. Og selv med gatelys: umulig å se.
Ingen baklys, kun et ørlite «kattøye» foran. Sånne som sportsbutikkene selger for 500 kroner. Han burde vært på Biltema og kjøpt et sett til 79 kroner, så hadde jeg sett han på 500 meters avstand. Og reflekser. Tulling!
Jeg fortsatte til Støbotn, og nå begynte regnet å hølje ned. Vindusviskerne hjalp til, men sikten er ikke all verden likevel. Gjennom tunnelen til Toppe og første stopp. Var det ikke noe bevegelse der?
Ganske riktig, jeg stoppet slik jeg ofte prøver å gjøre. Det vil si slik at det for passasjeren(e) blir naturlig å gå inn foran. Sånn at jeg kan si god morgen.
– God morgen, mister! Du har glemt refleksen i dag.
Mannen med øreklokkene nikket tilbake. Han hadde ikke hørt et ord. Damen som kom bak, var like svart og så rart på meg da jeg ba henne ta på refleks i morgen. Sannsynligvis forsto hun ikke norsk?
Jeg fortsatte nedover Mjølkeråen og mot Åsane, og det kom på folk på mange av stoppene. Det var jammen ikke bare meg som ikke hadde en A4-jobb. Flere hverdagshelter på vei før 06.30.
Felles for alle: ingen med skikkelig refleks eller lyskilde. Et par stykker hadde noen små, nesten usynlige, innsydde «reflekser» på jakker og sko. Og han ene som jeg snakket til, svarte at han hadde bakpå jakken.
Etter lysreguleringene ved veiarbeidene i Morvik skulle jeg imidlertid se lyset. Over haugen, på busstoppet Bakketoppen sto hun. Damen i 50–60-årene. Og lyste opp mellom vindusviskerne i mørke natten.
Med en av disse refleksvestene som ble populære for et par år siden på seg, til under hundrelappen på Biltema og andre steder. Sånne som ser ut som bånd, og som jeg har fem stykker av hjemme. Til hele familien.
Dessverre sto hun så langt bak på busstoppet at hun gikk inn bakerste dør i leddbussen. Selv om jeg var et par minutter etter rutetid, vurderte jeg å ta på håndbremsen og gå bak til henne å gi henne en klem. Min heltinne. Hun het sikkert ikke Astrid, men hun så ut som en.
Sjåføren måtte i gang igjen, og vurderte å trekke ned en gammel venn. Mikrofonen, som (mis)brukes iblant.
Tankene rundt det forsvant fort da en katt ilte over veien i Viddalen, og tankene gikk tilbake til min egen pus, som endte livet sitt akkurat der for to år siden ...
Nye passasjerer på fra Spondalen til Åsane Terminal. Og det var kun ett menneske av de fem–seks nye som var OK synlig. Fra Åsane til sentrum gikk det greit. Regnbygen hadde roet seg litt, og det hjelper. Nye passasjerer kom til, og de fleste like svarte.
Innover Bryggen hadde jeg 28 passasjerer på, og da var det Astrid og to til som i mine øyne hadde god nok refleks. Elendig, folkens! Skjerp dere. Og kanskje sjåføren burde skjerpe seg også?
For han har sluttet å messe om dette på høyttaleranlegget. Kanskje han har gitt opp? Men så finnes det mennesker som Astrid. Hverdagshelter. Og da kommer jeg tilbake til hvorfor jeg er en hverdagshelt i egne øyne.
Bruker du refleks i trafikken?
I tillegg til å være bussjåfør er jeg også syklist. Jeg sykler fra Åsane til Haukås når jeg skal på jobb. Og i tillegg til å kle meg etter været, så har jeg ALLTID godt med lys på sykkelen, sånn refleksvest som Astrid hadde, refleks på beina og trekk over sekken i regnvær, i sånt refleksmateriale.
Jeg har både små blinkende lys i led, pluss en skikkelig frontlykt som lyser foran meg, og en bred baklykt som sees på en kilometer. Og for ikke å glemme hjelmen. Alltid. Og disse tingene er så vidt jeg vet påbudt på sykkel. Det burde det vært for fotgjengere også.
Jeg bryr meg ikke så veldig om jeg har kjørt forbi deg på et mørkt busstopp, men treffer jeg deg langs veien, eller til og med i et overgangsfelt, så taper du. Men det gjør jammen jeg også.
Du kan dø eller bli skadet for livet, og jeg kan miste lappen og jobben og til og med kanskje havne i fengsel? Og i hvert fall klandre meg selv for noe jeg sannsynligvis ikke kunne gjort annerledes? Så kjære deg! Ung eller gammel, stor eller liten, mørk eller lys.
Sørg ALLTID for å være synlig. Jo mer refleks og belysning, jo bedre. Bli en hverdagshelt som Astrid og meg, du også.