«Kaos på flere områder har katastrofale konsekvenser»

KRONIKK: Overskriften her er selv­motsigende for å peke på para­dokser som gjennom­syrer mange nivåer og per­spek­tiver i menneskelig intelligens og utvikling.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

12. august skriver Jørg Arne Jørgensen i Aftenbladet om behovet for en «ny naturetikk», og han bruker filosofen Ken Wilbers murstein av en bok, med undertittelen «the spirit of evolution», som utgangspunkt. Han avslutter kommentaren med følgende oppsummering: «Mennesket er ikke en del av naturen, men naturen er en del av mennesket. Det tar kanskje litt tid før dette gir mening, men da har man skjønt mye av ham [Wilber].»

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Trenger vi en ny naturetikk?»

Jeg har lest Wilbers murstein i flere omganger gjennom mange år og ønsker å trekke frem det jeg mener er vesentlig i hans formidling og prøve å utdype hvorfor Jørgensens «nye naturetikk» er avgjørende for å løse krisene vi står ovenfor.

Indre og ytre rom

Ken Wilber går i dybden på forståelse av tenkningens, kunnskapens, vitenskapens og teknologiens paradokser når han beveger seg mellom de ulike sfærene som Jørgensen refererer til, og beskriver hvordan vår bevissthet (tankeprosesser) lider av reduksjonismereduksjonismeReduksjonisme er et metodologisk program som går ut på å tilbakeføre (redusere) en vitenskap (et system av begreper og lover) til en annen vitenskap som ansees for logisk sett mer fundamental og grunnleggende. Kilde: snl.no., degenerering, kaos og kollaps dersom den ikke beveger seg gjennom de forskjellige nivåene av strukturer og sfærer, men fortsetter å vokse uhemmet i det han kaller de ytre, objektive rom – det vil si alt som kan måles, sees og observeres fra utsiden via vårt sanseapparat og teknisk utstyr og som oversettes/repeteres/analyseres uten refleksjon og transformasjon.

Det skjer fordi vi neglisjerer/undertrykker/fornekter og overser det han kaller for iakttagelse og interaksjon i de indre, subjektive rom – det vil si vår indre bearbeidelse og transformasjon av informasjon og kunnskap – og dermed ikke blir klar over eller oppfatter vår negative påvirkning av de ytre rom (inklusiv naturen).

Det er balansen mellom de indre og ytre rom han mener er mangelfull, og at vi i dag lider av liten eller ingen tilstedeværelse og arbeid i de usynlige indre rom, og at vi har for stor oppmerksomhet på de synlige ytre rom hvor de målbare, konkrete og produktive fenomenene befinner seg.

Da mister vi av synet den dypeste forståelse av sannhet, betydning, mening og verdi. Vi evner ikke å fange opp det som vokser frem fra dypets usynlige vugge (det noen kaller for mystisk) i tillegg til at vår evne og mulighet til å skape noe nytt hindres og kveles.

Dette får store konsekvenser for måten vi tenker på og forstår kunnskapen vi er i besittelse av. Vi leter ikke etter ukjent informasjon eller inkluderer ny kunnskap, og som et resultat degeneres vår forståelse i stedet for at den utvikles. Noe som i ytterste konsekvens påvirker hvilken politikk vi tror på og som blir iverksatt.

Dagens nyheter på flere områder er levende eksempler på dette. Kaos på flere områder, politikere som har behov for voksenopplæring i etikk og moral, og umodne tekniske og industrielle løsninger som pushes ut i markedet og påfører oss katastrofale konsekvenser både menneskelig, økonomisk og økologisk.

Hvorfor det går galt

Wilbers forståelse for utviklingen av vår bevissthet og naturen vi lever i er essensiell for vår mulighet for å ivareta etisk, politisk, vitenskaplig, teknologisk og industriell klimaforståelse og skape bærekraftig samfunns- og næringsutvikling. Han beskriver utallige eksempler på hvor og hvorfor det går galt, hvordan oppfattelser degeneres og forsterkes slik at skadene blir omfattende, ikke-reversible og til slutt fører til kollaps.

Han beskriver også på hvilket nivå dagens computerteknologi opererer (inklusiv kunstig intelligens) og kun er et produkt av hjernens mekaniske funksjonaliteter, – men ikke de reflekterende nivåene, strukturene og sfærene som skaper innsikt og forståelse.

Slike teknologiske løsninger tilhører de objektive, ytre rom og er ikke meningsbærende eller verdibaserte. Når han viser hvordan skillet mellom de indre og ytre rom får konsekvenser for vår tenkning, er det lett å se at vi har solgt sjelen vår til teknologigigantene og de industrielle kjempene som lover bot og bedring, men som ikke klarer å innfri, – og at politiske beslutninger ikke er bygget på verdibaserte grunnlag, selv om de sier det motsatte.

En plattform for å forstå

Jeg anbefaler alle som er involvert i samfunns- og næringsutvikling å lese Wilbers murstein, i tillegg til Per Arne Bjørkums «Annerledestenkerne», med undertittel «Kreativitet i vitenskapens historie». Bjørkum oppsummerer behovet for «å se på kunnskapens indre struktur og hvordan fenomenene er relatert i en hierarkisk struktur som vil åpne for en helt annen form for kommunikasjon mellom teorier, vitenskap, mennesket og naturen enn det vi har i dag». Dette ligner på Wilbers prosessrelaterte, hierarkiske bevissthets- og kunnskapsutvikling. Her får vi en solid faglig plattform for å forstå mennesket, vitenskapen, naturen og til å skape fremtidens samfunns- og næringsutvikling.

Mange tegn i tiden gir oss en fantastisk mulighet til å utvikle det som var intensjonen til filosofi- og vitenskapsfestivalen «Wonderful World», som ble arrangert i Stavanger i juni i år. Er vi klare til å sette i gang den nødvendige transformasjonen som skal til for å skape en «ny naturetikk»? Innovasjon Norges direktør Håkon Haugli snakket i Arendalsuka om at vi «trenger noe nytt og stort». Jeg har vært klar lenge…