DEBATT: I hvilken grad kan Alexander Kiellands bok «Gift» fra 1883 brukes i debatten om skolen i dag? Skolen den gang var preget av et evinnelig karakterjag, med de negative konsekvensene som Kielland beskriver. Har karakterer den samme negative effekten på barn nå?
Nå nettopp
DebattEr Jungs personlighetstyper et alternativ til karakterer og kan Marxs mål om selvrealisering gi svar? Kan professor Ole Martin Moens forslag om et mer naturlig hverdagsliv i skolen også vise vei mot fremtidens skole?
Karakterene lærer elever å misunne oppover og forakte nedover, som Alexander Kielland skriver i boka Gift, det forsterker en naturlig hakkeorden. «Ærgjerrighet og forfengelighet, skuffelse og fortvilelse – helt ned til følelsesløshet, misunnelse og hat, hovmod og skadefryd og helt opp til hevntørst, alt dette passerte gjennom de små tettpakkede rekkene av små hoder», står det om opplesningen av karakterer.
Latinen ikke hovedproblemet
Kielland var en del av den litteraturhistoriske perioden «realismen» og er virkelighetsnær i Gift. Verdier som inderlighet og uredd kritisk holdning preger bøkene hans; han var radikal og ville ha endring. Men ettertiden har gjort ham harmløs ved å hevde at det var latinen som var problemet. Mens det radikale ligger mer i beskrivelsen av hvordan Abraham ble tynt av skamfølelsen han ble påført.
Karakterer benyttes fordi det er en utbredt oppfatning at medfødt talent er viktigere for prestasjoner enn innsats. Men en ser ikke slitet som ligger bak prestasjoner og tillegger medfødt talent for stor forklaring, der de med gode prestasjoner blir genierklært. Men du kan ikke presse deg selv med rå viljestyrke over tid, bare fordi du burde. Problemet er at de som sliter mest og de midt på treet, kan miste motet til selvrealisering. Vi lærer av feil, men feil gir ikke gode karakterer.
Talent alene gir ikke vilje til de oppofrelser som må til; du må ville, bestemme det selv og ha en indre drivkraft. Du kan bare lære, og oppnå, det du føler noe for, mente filosofen Arne Næss. Kan den fremtidige skolen gi individuell tilpasning og selvrealisering for alle som gir det elevene føler noe for, og samtidig beholde kjernen av opplæring i nødvendige ferdigheter og dannelse? Der læreren er spesialist i selvrealisering og har en naturlig autoritet? Med et større rom for individuelle forskjeller mellom elevene, der diagnoser ikke blir brukt som hvileputer og der karakterer blir byttet ut med søkelys på styrkene til elevene?
Vi trenger ulike personligheter
For samfunnet trenger ulike personlighetstyper og talenter til ulike jobber. Det er et sløseri med talenter i dag som velferdssamfunnet i fremtiden ikke kan ta seg råd til. Samfunnet har gått vekk fra å bruke IQ-tester, men som på 1800-tallet bruker skolen det ennå i form av karakterer. Carl G. Jung brukte ikke en IQ-skala; med en vertikal god – dårlig målestokk. Derimot brukte han horisontalt likeverdige grupper, som blir identifisert ved først å skille mellom de som har sansing og de som har intuisjon som informasjonskanal. Til å evaluere informasjonen skilte han mellom de som bruker tenkning og de som bruker følelser. Å være sterk i noe, tilsier at du er svak i noe annet; du kan f.eks. ikke være både utadvendt og innadvendt. Samfunnet trenger begge typer.
Det er en sammenheng mellom psykiske plager og opplevd skolestress. Stresset kommer fra vedvarende press; aldri få fri fra krav og bekymring for fremtiden. Men slikt press gir ikke psykiske plager når det medfører selvrealisering.
En ting som Karl Marx mente, som har stått seg over tid, slik tolket av Jon Elster, var at fremskritt i verden er oppnådd på bekostning av selvrealisering for det store flertall. Å utdanne deg til en jobb der du ikke får selvrealisering, kan gi fremmedgjøring; altså mangel på følelse av mening. Graden av selvrealisering bør være frivillig, men et krav til skolen må være at alle som kommer ut av den har en stolthet over det de er og kan, og ikke skamfølelser.
Mer selvrealisering
I Kiellands tid, og før 1896, gikk barn på skolen annenhver dag i 3 år. I dag er 10-årig skolegang minimum, men 13 år er det vanlige. Det er fem dagers skoleuke og leksene spiller fremdeles en sentral rolle. Skolen er blitt mye mer omfattende i den enkeltes liv og skolefaglig opplæring har økt sterkt. Den økte motstanden dette har ført til tolkes som et problem som ligger hos barnet, skriver professor Ole Martin Moen. Det er derfor ønskelig at skolen legger til rette for et mer naturlig hverdagsliv hvor barna f.eks. kan få erfaring med å ta vare på yngre barn og gradvis få delta mer i arbeidet sammen med de voksne.
Skolen kan i dag tone ned bruken av karakterer, gjøre den mindre teoritung, ha mer valgfag og mer rom for selvrealisering. Lekser og skole for 6-åringene bør derfor vurderes kritisk. Hvis skolen er en del av problemet, bør den også bli en del av løsningen. Kielland lager fremdeles rabalder – bare les Gift, gratis på Sølvberget.
