AFTENBLADET MENER: «Svenske tilstander» er ikke et slagord mot innvandring. Det er en dyster lærepenge. Norge har ikke råd til å være naive, for gjengvolden er her allerede.
Nå nettopp
LederJustisminister Emilie Enger Mehl var onsdag i Stockholm for å møte sin svenske kollega Gunnar Strömmer.
Tidligere på dagen hadde han innkalt til krisemøte på grunn av en situasjon han karakteriserer som «eksepsjonell og alvorlig».
Det er all grunn til å bruke sterke ord om det som skjer i Sverige nå. Så langt denne måneden er minst 13 personer drept i Sverige, blant dem tilfeldige ofre, i en brutal krig mellom rivaliserende kriminelle nettverk. Skyting med automatvåpen på offentlige steder, bombeangrep mot leilighetsbygg, regulære henrettelser med ofre ned i 13 års alder.
Det er nesten uvirkelig å se at Sverige har gått fra å være et av verdens fredeligste og tryggeste land til dette. Og det er så til de grader på overtid at svenskene innser at problemene de ser nå, har en politisk fortid.
Sveriges eksperiment med en svært liberal innvandrings- og asylpolitikk, kombinert med et påfallende fravær av krav og forventninger til nyankomne borgere, kombinert med økende sosiale forskjeller (til dels skapt av høy innvandring og ghettofisering), kombinert med en global narkotikahandel som ikke skyr noen midler, har skapt en situasjon som tilsynelatende er kommet ut av kontroll.
Spørsmålet som må stilles er hvor stor faren er for at disse tilstandene kan spre seg til Norge. I Oslo har vi i den siste tiden sett en økning av alvorlig voldsbruk, med skytevåpen og med stikkvåpen. Mye av denne volden knyttes til gjenger eller nettverk, som i likhet med i Sverige ofte knyttes til omsetning av narkotika.
I Trondheim er en kidnappingssak knyttet til det svenske «Foxtrot»-nettverket. Og det er selvsagt all grunn til å anta at de kriminelle bandene også har andre forgreininger inn i Norge. Dette bekreftes av Kripos, som sier at de har «ukentlige» opplevelser av nettopp dette.
Justisminister Mehl regner opp en rekke tiltak som regjeringen allerede har satt i verk, og varsler samtidig at mer er på vei.
Vi tror i likhet med Mehl at det må arbeides på bred front for å hindre en eskalerende voldsbruk også i Norge. Strengere straffer, utvidete fullmakter og mer koordinert innsats mot organiserte kriminelle er én side av saken. Forebygging for å hindre rekruttering er en annen og like viktig del av bildet.
Men det er ikke tilstrekkelig, som enkelte fortsatt gjør, å peke på fattigdom og ulikhet som eneste forklaring på at personer med utenlandsk bakgrunn er overrepresentert i denne kriminelle virksomheten. Klankultur og selvvalgt utenforskap er også del av forklaringen. Det er på tide å erkjenne det. Da blir virkemidlene mer effektive.
